Tilbake fra fortiden

Fra Stockholm, til Oslo, fra Oslo til Århus, fra Århus til Kina, fra Kina til Oslo, fra Oslo til Århus og fra Århus til Århus igjen og for øyeblikket sitter jeg på en ny cafe i København og forsøker å skrive ned noe fornuftig.

For jeg har tatt et valg, og som det ofte er i mitt liv så opplever jeg at i stedet for å aktivt velge kommer valgene til meg og uten at jeg har lagt merke til det så har jeg valgt. Og denne gangen så valgte jeg å bli i Århus i stedet for å reise til for eksempel jungelen i Brasil. Jeg ville være et sted jeg kunne bevege meg nå som høstmørket kommer og tekoppen fylles opp. For når jeg er i bevegelse så er det enklere å være synes nå jeg. Og misforstå meg ikke, jeg kan jo selvfølgelig bevege meg i jungelen også, faktisk så kan jeg ikke tenke meg at det er noe annet jeg kan gjøre i en jungel, men jeg valgte altså bevisst eller ubevisst å bli i Århus.

Bevisst har jeg også valgt for de som er intresserte eller vet at jeg overhodet sitter her på en cafe i København å dele min bevelgelse reise med dere..

Jeg er nemlig i praksis i syv uker, og jeg er i praksis på Gøglerskolen. En skole for mennesker som ikke er så glad i å sitte stille eller for de som kanskje ikke vet hvor ellers de skal ta veien. Her skal jeg utforske hvordan det går ann å arbeide med fokus, tilstedeværelse, kreativitet uten å bruke så mange ord. For er det ikke sånn at vi blir fyllt opp med ord dagen lang - men ordene gir ikke så mye mening før vi forstår dem og noen ganger er det kanskje enklere å bare danse de. Høres kanskje litt hippie aktig ut, og det er det vel også. Men lenge leve hippietiden og gleden av å være sammen.

Så stay tuned jeg prøver igjen for femte gang å skrive, hvem vet hva som kan komme opp.

Nyt den første mandagen i en ny måned riktig nok den gråeste måneden i året - la oss gi den farger.

Tøm hodet på fem minutter!

Her sitter jeg, tydligvis så er det nesten ett år siden jeg satt på denne måten. Dette med blogging var en døgnflue og nå er fluen våken igjen. Vi sovner også våkner vi og sånn går dagene.

Men siden sist har litt av hvert skjedd.. Jeg har rukket å oppdage hele norge, jeg har rukket å være i Berlin på sommeren, jeg har rukket å flytte til Danmark, og jeg er i ferd med å gå inn i et nytt kapittel i livet, et kapittel som kommer til å finne sted i Kina, Shanghai nærmere bestemt.

Hva jeg synes om det er jeg litt usikker på. Jeg forholder meg nok til det som mye annet i livet, vi får vel vente å se hva som kommer, framtiden er umulig å forutsi. Idag foreksempel så skulle jeg sykle på DGI-huset, men pussig nok så er joggeskoene mine borte. Jeg kunne selvfølgelig stilt opp i mine freshe våte snikers, men bestemte meg fort for at om jeg skal inn på et treningsstudio så skal jeg også ha på meg sko jeg kan trene i. I morgen så kommer jeg derfor til å kjøpe nye sko - splitter nye sko! Det gleder jeg meg til! Og du, hva vil du gjøre imorgen? vet du det?

Our task must be to free ourselves from our prison by widening our circle of compassion to embrace all humanity and the whole of nature in its beauty. -Einstein-

Han sier noe! Jeg tror han er inne på nøkkelen til fred. Fred for oss selv og verden. For om det var mulig å akseptere alle mennesker for de de er, så blir det vanskelig å plaffe de ned. Jeg tror også det er nøkkelen til å kunne bli lykkelig. Vi kan bare nå en viss følelse av å være lykkelig av oss selv, men om vi tillater oss å være lykkelig sammen med andre, eller på andres vegne så tror jeg det betyr dobbelt så mye. Lurer forresten på om ett fotball lag er mer lykkelige etter en kamp, enn en friidrettsutøver er? Saman er ein mindre aleine.

Hvem er det jeg lurer???

Å idag er en sånn dag der jeg sitter med munnen full av en kanelbolle som jeg ikke har lyst på, vet at jeg må jobbe, men finner på unnskyldning etter unnskyldning på hvorfor jeg ikke trenger å sette igang! Tilslutt blir jeg helt utmattet av alle gangene jeg går inn på facebook, bretter töy, lager mat, setter på kaffe eller noe annet dumt for å slippe å jobbe... Men jeg slipper jo ingen ting, jeg gjör det bare vanskeligere for meg selv. Og selv om jeg vet det så er det enda ikke nok til å få meg til å gjöre rett!! Så nå har jeg tatt en pause, og spör meg selv; om jeg kunne velge, hva vil jeg gjöre da. Også får jeg pröve å finne ut hva jeg vil, og se om jeg kan kombinere det med det jeg har fått det for meg at jeg må.. For som jeg har skrevet tidligerer så må vi ingen ting. Alt vi må er bare krav som du stiller til deg selv eller som andre forventer at du skal gjöre. Men jeg må ikke jobbe, det er bare det at jeg skulle föle meg bedre tror jeg om jeg gjör den jobben jeg har bedre!

Egentlig så vet jeg svaret på hvorfor jeg utsetter ting. Det er fordi jeg ikke vil. Jeg har nemlig en jobb akkurat nå som handler om å ringe til folk og prate om hvilken relation de har til sine levrantörer. Om de stiller etiske krav på hvordan produksjonen av de varene som de selger pågår. Og for å väre helt ärlig så föler jeg meg ofte mindre kunnskapsrik en de jeg ringer til, og det blir derfor en stor risk for at jeg mislykkes. Og av natur så velger vel mennesker ofte å unngå situasjoner der risken for å mislykkes er stor. Men det jeg nå må tenke er at om risken for å mislykkes er stor så er også risken for utvikles, eller faktisk å lykkes enda större. Mye större enn om jeg undviker å sette meg selv i den situasjonen. Så Anniken get a grip, plukk opp den j---- telefonen rett opp ryggen, og sett igang. For hvem er det jeg egentlig lurer? Det går ikke å lure seg selv.

Er vi våre roller?

Jeg så filmen de ufrivillige igår! En fantastisk bra film, og et perfekt eksempel på hvordan vi mennesker blir påvirket av vår omgivning til å handle mot det vi tror på og det vi vil. Ta eksemplet en lärer som sa ifra på lärervärelset om at hun syntes det var spesielt å banke opp en elev fordi han i deres definisjon var "umulig og en fare for seg selv." Det som hender i rommet er at alle plutselig blir en gruppe mot henne. Overser henne, og fra nå av kommer alt hun sier til å bli tatt imot som den "lille" jenta med litt aggresjonsproblemer. Eller mannen som får en rakett opp i öyet på en fest, men nekter og gå til legen. Alle damene sitter under festen og er super bekymret for at det kan gå galt, men ingen våger å ta opp kampen med han om at han må dra til sykehuset. Alle mennene mener at det der er ca like farlig som at en kinaputt smeller i hånden din. Altså ingen fare. Mannen som har en rakett i öyet kjemper for å holde masken under hele festen, men går ikke til legen för han stuper og blir bevistlös liggende på kjökkenet.

Flokkdyr som vi er, er det en naturlig reaksjon for oss å forsöke og passe inn i en gruppe. Derfor går vi in i ulike roller med hensyn til hvem vi er sammen med. Fordi vi vet at om vi ikke oppförer oss som den personen det forventes at du skal oppföre deg som, kommer vi til å havne i en situasjon der vi föler oss små, utenfor og der vi ikke passer inn. Det å gå in i ulike roller er på ingen måte noe dumt, eller at man forsöker å väre noen annen enn den man er. Det er bare viktig og väre bevisst over vilke roller du har og vilke roller det forventes at du skal ha. På den måten kanskje man kan titte over alle forventninger og forstå at du har havnet i en rolle som du ikke trives i, eller som begrenser deg og dine kvaltiteter. Det å kunne forandre seg utifra hvilke personer eller hvordan samfunnet ser ut öker nysgjerrigheten på deg selv og hva og hvem du kan väre. Dessuten gjör det deg til den foranderlige personen du fortjener å väre.

Og nå kommer jeg in på konflikten som vi menneser har naturlig i oss. Vi vil alltid forsöke å strebe etter å väre noe konstant - et objekt. Nesten som at jeg er et bord, og jeg kan brukes til å spise middag på. Eller jeg er lege og kan opperere andre mennesker. DET ER JEG! Problemet blir jo at om man streber etter å väre noe konstant vil man stoppe å utvikle seg. Fordi faktum er at vi er ikke ting, vi er subjekt og har den fantastiske evnen at vi kan forandre mening, personlighet, utvilke nye kunskaper, bli intressert av nye aktivitere, vokse, utvikles, pröve og teste. I stadig forandring. Teste og pröve ulike situasjoner til den dagen der du kan plukke fram ulike uvante sider samtidig som du er den samme gamle som så mange forventer at du skal väre. Som så mange sier så er det i trygge situasjoner (som i familien, vennegjengen osv) det er minst akseptabelt å forandre seg. Fordi du har allerede fått en rolle og en posisjon som det forventes at du skal fölge, gjör du ikke det kan flokken brytes opp, vi blir usikre på oss selv og hvilken posisjon vi selv har.

Så mitt tips er slutt aldri å vär nysgjerrig på dine närmeste eller deg selv, det er umennskelig å forvente at man skal väre på et visst sett ett helt liv, det stopper vår naturlige evne til forandring.

Nyt solen!!

Alt det rare!

Er det ikke rart, at vi lever. Er det ikke rart at vi mennesker som eneste levende skapning på denne jorden, vet at vi lever, og vet at vi skal dø. Det blir nesten for stort til å tenke på, men det er noe spennende i det, noe som gjør at jeg vil tenke, smake og føle på det!

Det jeg egentlig vil prate om er meningen. I og med at vi vet at vi bare lever i en viss periode, vi vet ikke hvor lenge, men at vi lever nå og sannsynligvis imorgen også, det vet vi. Da blir det også naturlig å begynne å fundere over hva man skal fylle disse dagene man lever med. Noe som er meningsfullt. Kanskje noe som gjør deg lykklig (hva nå en det er!). Og i mine øyne så fokuserer vi ofte på framtiden, helt til vi blir gamle og begynner å fokusere på fortiden. Det er ganske rart, er det ikke? For om vi hele tiden skal tenke på hva som skal skje langt der framme, for så når vi kommer dit kan tenke på det som var, så lever man jo som buddistene ville sagt aldri i nuet!
Jeg kan få litt nok av hele det der ta vare på nuet, grip dagen osv, men det ligger noe i det. Jeg tror det er viktig for oss mennesker å ha noe og se fram til, en reise, ett møte, sommeren, vinteren etc. Problemet er at når vi er i den situasjoen som vi har sett fram mot, så tenker vi på neste. Og det er der jeg skulle ønske at nuet kom inn. For det blir ikke meningsfullt å strebe mot noe som man aldri er i... Jeg mener altså ikke at man skal hoppe i fallskjerm hver eneste dag fordi vi ikke vet om vi våkner imorgen. Men nyte litt mer av dagens gave, og den oppgaven du gjør den til.

Jaja nok filosofi for denne dagen. Det er en gigantisk edderkopp i trappeoppgangen min, så jeg har bestemt meg for å være inne idag til den kanskje forsvinner.. Måtte postmannen ta den med seg.

Skulle kanskje avslutta med noe som grip dagen, men det tenker jeg ikke gjøre. Men nyt den kan jeg skrive. Uansett om du har bestemt deg for å lese, spise, trene, sove eller bare være. Det er mer en nok meningsfullt så lenge man oppmerksommer det.

Kjære alle som vil få meg til å redde verden

Igår var jeg og tittet litt i butikker. Hver gang jeg kom ut sto de der! Jeg kaller de bare for "de", en samlet betegnelse for alle som har en perm der det står "greenpeace" "leger uten grenser" "røde kors" "redd barna" osv. Seks ganger på 15 min, ble jeg spurt følgende: "Vil du også jobbe for en mer rettferdig verden", "Er du medlem av greenpeace?" "Visste du at gjenom å leve som vi gjør, ødelegger vi klimaet i verden." Til slutt orket jeg ikke gå ut av butikken. Jeg begynte å fundere på taktiker på hvordan jeg kunne gå rundt de, men de er smarte. En mann jogget så svetten rant etter en dame på sykkel, helt til nedoverbakke ble for bratt og hun smatt unna. Han ristet på hodet før han tenkte ut neste offer! Og jeg spør meg selv: "Er det ikke litt rart at jeg og damen på sykkel oppfatter disse personene som insekter. Disse personene som vier sitt liv for på en eller annen måte skape en bedre verden" Svaret er enkelt: Nei! det er ikke så rart. Fordi disse personene har glemt å lese først bud i salgsyrket: Ingen liker å bli solgt greier, men alle liker å kjøpe! Det er en ubehagelig følelse og bli stoppet av fremmede mennesker som vil deg noe. De gir deg dårlig samvittighet for at du har mer penger en andre, og ærlig talt vi kan ikke ha dårlig samvittighet. La oss ikke handle utifra det, la oss heller handle fordi vi vil! Jeg tror de fleste vil hjelpe om de forstår hvorfor.

Så kjære alle dere som tilbringer kalde vinterdager med å gi folk dårlig samvittighet! PRØV NOE ANNET! Mitt forslag er å bruke alle de timene dere selger uten salg, til å foreksempel arranger en stor konsert mitt i byen. Med herlige artister og god stemning. Jeg skulle gladelig betale en billett om intekten går til redd barna. For jeg liker det dere gjør. Gjør noe så jeg får glede av det dere gjør istedet for at jeg må gi noen penger hver måned for å lette på samvittigheten. Selg boller, selg smykker, selg ett eller annet, men vær så snill løp ikke etter meg med smykkene. Istedet for at jeg skal se på dere som insketer som vil stikke meg, kan jeg ikke få se det fine engangementet deres i form av noe annet. Jeg er nesten 100% sikker på at den dagen jeg ikke blir pressed til å kjøpe, kommer jeg til å gjøre det.

Tikk takk, tikk takk!

Jeg husker før, da jeg kunne våkne i sengen og bare bestemme meg for at idag skal jeg være syk.. Jeg bestemte meg litt før jeg hørte mammas skritt i trappen, gne meg i øynene, la pannen mot lampen så den ble varm og fortalte mamma at idag kunne jeg nok ikke gå på skolen.. Det var veldig sjelden det funket, men når det gikk feiret jeg det! Jeg fikk en følelse av frihet, jeg kunne gjøre hva jeg ville! Frihetsfølelsen varte ca to timer før jeg innså at det var driit kjedelig å bare ligge hjemme... Idag har jeg ikke puttet pannen mot noen lampe, den har blitt varm av seg selv, og jeg kjenner heller ingen form av frihet, det jeg kjenner er en form av å være innestengt i mitt eget fengsel.

Solen skinner ute, jeg ligger inne og prøver å gjøre meg helt bekvem med stillheten! Jeg sier til meg selv gang på gang at for å få glede av og være frisk, må man oppleve å være litt syk, men idag gir det ikke mening. Jeg er helt sikker på at om jeg hadde vært i toppform, skulle jeg ha nytt av det som gleden og varmen man føler inne i seg av den første solstrålen. Jeg skulle satt meg på en benk og tittet på menneskene, Jeg skulle gått i middag til min gode venninne Irina, og jeg skulle glede meg og lengte etter neste dag når dagen var over. Og sånn blir det ikke.. Ikke idag!

Det høres jo nesten ut som at jeg har gitt opp dagen! Det har jeg ikke, det er bare det at den ikke ble eller blir som jeg hadde hatt lyst til. Så nå må jeg finne på andre aktiviteter som er ålreite når man ikke orker å gå opp av sengen! Hittil har jeg kommet på de vanlige, lese bok, se på film eller høre på musikk og den mer uvanlige, male med potettrykk (liggenede i sengen, og gjøre potettrykk på veggen) der det finns en stor risk for at det blir stygt.

Foreløpig skal jeg nok ligge litt til og tenke over alternativene.

Gledelig fredag!