Hvem er det jeg lurer???

Å idag er en sånn dag der jeg sitter med munnen full av en kanelbolle som jeg ikke har lyst på, vet at jeg må jobbe, men finner på unnskyldning etter unnskyldning på hvorfor jeg ikke trenger å sette igang! Tilslutt blir jeg helt utmattet av alle gangene jeg går inn på facebook, bretter töy, lager mat, setter på kaffe eller noe annet dumt for å slippe å jobbe... Men jeg slipper jo ingen ting, jeg gjör det bare vanskeligere for meg selv. Og selv om jeg vet det så er det enda ikke nok til å få meg til å gjöre rett!! Så nå har jeg tatt en pause, og spör meg selv; om jeg kunne velge, hva vil jeg gjöre da. Også får jeg pröve å finne ut hva jeg vil, og se om jeg kan kombinere det med det jeg har fått det for meg at jeg må.. For som jeg har skrevet tidligerer så må vi ingen ting. Alt vi må er bare krav som du stiller til deg selv eller som andre forventer at du skal gjöre. Men jeg må ikke jobbe, det er bare det at jeg skulle föle meg bedre tror jeg om jeg gjör den jobben jeg har bedre!

Egentlig så vet jeg svaret på hvorfor jeg utsetter ting. Det er fordi jeg ikke vil. Jeg har nemlig en jobb akkurat nå som handler om å ringe til folk og prate om hvilken relation de har til sine levrantörer. Om de stiller etiske krav på hvordan produksjonen av de varene som de selger pågår. Og for å väre helt ärlig så föler jeg meg ofte mindre kunnskapsrik en de jeg ringer til, og det blir derfor en stor risk for at jeg mislykkes. Og av natur så velger vel mennesker ofte å unngå situasjoner der risken for å mislykkes er stor. Men det jeg nå må tenke er at om risken for å mislykkes er stor så er også risken for utvikles, eller faktisk å lykkes enda större. Mye större enn om jeg undviker å sette meg selv i den situasjonen. Så Anniken get a grip, plukk opp den j---- telefonen rett opp ryggen, og sett igang. For hvem er det jeg egentlig lurer? Det går ikke å lure seg selv.

Er vi våre roller?

Jeg så filmen de ufrivillige igår! En fantastisk bra film, og et perfekt eksempel på hvordan vi mennesker blir påvirket av vår omgivning til å handle mot det vi tror på og det vi vil. Ta eksemplet en lärer som sa ifra på lärervärelset om at hun syntes det var spesielt å banke opp en elev fordi han i deres definisjon var "umulig og en fare for seg selv." Det som hender i rommet er at alle plutselig blir en gruppe mot henne. Overser henne, og fra nå av kommer alt hun sier til å bli tatt imot som den "lille" jenta med litt aggresjonsproblemer. Eller mannen som får en rakett opp i öyet på en fest, men nekter og gå til legen. Alle damene sitter under festen og er super bekymret for at det kan gå galt, men ingen våger å ta opp kampen med han om at han må dra til sykehuset. Alle mennene mener at det der er ca like farlig som at en kinaputt smeller i hånden din. Altså ingen fare. Mannen som har en rakett i öyet kjemper for å holde masken under hele festen, men går ikke til legen för han stuper og blir bevistlös liggende på kjökkenet.

Flokkdyr som vi er, er det en naturlig reaksjon for oss å forsöke og passe inn i en gruppe. Derfor går vi in i ulike roller med hensyn til hvem vi er sammen med. Fordi vi vet at om vi ikke oppförer oss som den personen det forventes at du skal oppföre deg som, kommer vi til å havne i en situasjon der vi föler oss små, utenfor og der vi ikke passer inn. Det å gå in i ulike roller er på ingen måte noe dumt, eller at man forsöker å väre noen annen enn den man er. Det er bare viktig og väre bevisst over vilke roller du har og vilke roller det forventes at du skal ha. På den måten kanskje man kan titte over alle forventninger og forstå at du har havnet i en rolle som du ikke trives i, eller som begrenser deg og dine kvaltiteter. Det å kunne forandre seg utifra hvilke personer eller hvordan samfunnet ser ut öker nysgjerrigheten på deg selv og hva og hvem du kan väre. Dessuten gjör det deg til den foranderlige personen du fortjener å väre.

Og nå kommer jeg in på konflikten som vi menneser har naturlig i oss. Vi vil alltid forsöke å strebe etter å väre noe konstant - et objekt. Nesten som at jeg er et bord, og jeg kan brukes til å spise middag på. Eller jeg er lege og kan opperere andre mennesker. DET ER JEG! Problemet blir jo at om man streber etter å väre noe konstant vil man stoppe å utvikle seg. Fordi faktum er at vi er ikke ting, vi er subjekt og har den fantastiske evnen at vi kan forandre mening, personlighet, utvilke nye kunskaper, bli intressert av nye aktivitere, vokse, utvikles, pröve og teste. I stadig forandring. Teste og pröve ulike situasjoner til den dagen der du kan plukke fram ulike uvante sider samtidig som du er den samme gamle som så mange forventer at du skal väre. Som så mange sier så er det i trygge situasjoner (som i familien, vennegjengen osv) det er minst akseptabelt å forandre seg. Fordi du har allerede fått en rolle og en posisjon som det forventes at du skal fölge, gjör du ikke det kan flokken brytes opp, vi blir usikre på oss selv og hvilken posisjon vi selv har.

Så mitt tips er slutt aldri å vär nysgjerrig på dine närmeste eller deg selv, det er umennskelig å forvente at man skal väre på et visst sett ett helt liv, det stopper vår naturlige evne til forandring.

Nyt solen!!