Hvem er det jeg lurer???

Å idag er en sånn dag der jeg sitter med munnen full av en kanelbolle som jeg ikke har lyst på, vet at jeg må jobbe, men finner på unnskyldning etter unnskyldning på hvorfor jeg ikke trenger å sette igang! Tilslutt blir jeg helt utmattet av alle gangene jeg går inn på facebook, bretter töy, lager mat, setter på kaffe eller noe annet dumt for å slippe å jobbe... Men jeg slipper jo ingen ting, jeg gjör det bare vanskeligere for meg selv. Og selv om jeg vet det så er det enda ikke nok til å få meg til å gjöre rett!! Så nå har jeg tatt en pause, og spör meg selv; om jeg kunne velge, hva vil jeg gjöre da. Også får jeg pröve å finne ut hva jeg vil, og se om jeg kan kombinere det med det jeg har fått det for meg at jeg må.. For som jeg har skrevet tidligerer så må vi ingen ting. Alt vi må er bare krav som du stiller til deg selv eller som andre forventer at du skal gjöre. Men jeg må ikke jobbe, det er bare det at jeg skulle föle meg bedre tror jeg om jeg gjör den jobben jeg har bedre!

Egentlig så vet jeg svaret på hvorfor jeg utsetter ting. Det er fordi jeg ikke vil. Jeg har nemlig en jobb akkurat nå som handler om å ringe til folk og prate om hvilken relation de har til sine levrantörer. Om de stiller etiske krav på hvordan produksjonen av de varene som de selger pågår. Og for å väre helt ärlig så föler jeg meg ofte mindre kunnskapsrik en de jeg ringer til, og det blir derfor en stor risk for at jeg mislykkes. Og av natur så velger vel mennesker ofte å unngå situasjoner der risken for å mislykkes er stor. Men det jeg nå må tenke er at om risken for å mislykkes er stor så er også risken for utvikles, eller faktisk å lykkes enda större. Mye större enn om jeg undviker å sette meg selv i den situasjonen. Så Anniken get a grip, plukk opp den j---- telefonen rett opp ryggen, og sett igang. For hvem er det jeg egentlig lurer? Det går ikke å lure seg selv.